Nå er det lenge siden sist jeg har skrevet noe her.
Bloggen har jo vært basert på mitt behov for å ha en lufteplass for mine tanker, når det ikke lenger har vært plass til dem i hodet, og jeg ikke har villet bry andre med dem.
Men nå er det på tide å friske opp litt, for i alle fall for min egen del ville jeg vært nyskjerrig på hvor veien går etter over et år.
Og den går, tja, den veien den skal…
Verken hun eller noe ved det hele er tanker som slår meg spesielt ofte lenger. Det er lagt bort, og kommer sjeldent frem. Det er deilig, for til tider kan man vel egentlig nesten føle seg utilregnelig når de først slår ned som et lynnedslag. Men nå er det ikke her, de plager meg ikke, og jeg forholder meg ikke til det. Hverdagslivet er akkurat det, hverdagsliv.
Men livet nå ser veldig annerledes ut enn hva det gjorde før. Før dette skjedde var jeg alltid hjemme, og han alltid borte. Jeg var kanskje ikke alene, men jeg var helt utrolig ensom. Jeg hadde ingen hobbyer, ingenting utenom hjem, barn og jobb. Forpliktelser, klesvask, rydding, ensomhet.
Nå har jeg fullbookede uker, med masse spennende som skjer, jeg går på ski med barna mine hver helg (eller skøyter), jeg har gjenopptatt en gammel hobby, som tar mer og mer tid, og som også ungene kan delta på til en viss grad. Til og med mannen min deltar aktivt i min gjenfunnede hobby!Jeg har til og med laget julegodter, fra bunnen av, helt selv! Jeg som ikke engang egentlig liker å lage mat:)
Ting er altså veldig annerledes enn hva jeg forventet for litt over et år siden, livet har tatt en annen vending enn mine tanker trodde det ville. Jeg tror faktisk jeg kan påstå at jeg egentlig er ganske lykkelig. Selvfølgelig er ikke alt perfekt, men det skal det da heller ikke forventes å være.
Jeg kan ikke ennå si at utfallet av alt det vonde egentlig kanskje ble positivt for oss, for jeg har veldig tro på at ting som var vanskelig den gangen kunne vært løst mye bedre på veldig mange andre måter, men når det først har blitt som det ble, så må jeg jo si at det helt klart var nødvendig for oss at NOE skjedde. Om enn bare det hadde vært noe annet.
På den annen side, det er jo ikke utelukkende positive ting jeg sitter igjen med heller, selv om det overnevnte høres fint og flott ut. Tilliten har vel egentlig aldri vært et problem, men den ulmende tvilen jeg aldri tidligere har kjent som nå melder seg med (veeeeldig) ujevne mellomrom er en av tingene. Jeg liker heller ikke når han er for mye eller lenge borte hjemmefra, og spesielt hvis han i tillegg ikke kan nås på telefon.
Men det verste, det er det sosiale livet. Vi hadde, før dette skjedde, en stor vennekrets. Vi grillet om sommeren, drakk vin om vinteren, vi gikk på kino, ut og spiste og gjorde masse sammen. Eller bare så en film, spilte et spill. Slikt som venner gjør. Etter dette skjedde har jeg faktisk kun blitt invitert på en eneste fest som ikke har vært i regi jobb eller tilsvarende. Jeg har ikke hatt grillgjester, ingen venner som jeg ser film sammen med, ingen å gå ut sammen med. Det sosiale bare forsvant helt og fullstendig. Ikke alle menneskene som forsvant er noe tap nødvendigvis, men helheten er det. Det er en litt bitter følelse at det har kostet meg, og oss så mye hygge og vennskap som det har gjort. Mine nær og gode venner er jo fremdeles her, hans også, men det sosiale uteblir likevel. Jeg kjenner jeg blir misunnelig når jeg ser alle vennene som gjør morsomme ting sammen på Facebook (ja for all del, flere bilder, jeeei…) Jeg vil også være en av dem som har noen å feire ting sammen med, bake pepperkaker sammen med, drikke vin sammen med. Jeg vil at VI skal være det.
Vel, det er noen gode ting, og noen mindre gode ting. Til sammen kommer man i grunn ut i pluss…
BlankeArkOgFargestifter 